Jeg gråter fremdeles når Frodo drar fra vennene sine.
Jeg kan fremdeles si replikkene samtidig som de blir sagt i filmen.
Jeg ler fremdeles like mye hver gang Legolas kommer med sine unødvendige replikker.
En liten del av meg har fremdeles lyst til å være hobbit.
Jeg kjenner fremdeles litt av den lille fjortisdillen jeg hadde for Elijah Wood.
Jeg kan fremdeles skrive navnet mitt i alveskrift.
Flaut. Men etter ti år fryder jeg meg fortsatt like mye over å se Ringenes Herre. Hva skulle man gjort uten.
Søtingene.
Følg min blogg med bloglovin